Dagkirurgi i Norge 2013–2017

Hovedfunnene er oppsummert under, og inneholder en kort beskrivelse av pasientutvalg. Det gis videre informasjon om befolkningens bruk i geografiske områder (opptaksområder). Befolkningens bruk måles som antall hendelser pr. 100 000 innbyggere eller som andeler av pasientene som får en gitt tjeneste. Variasjonen i bruk mellom de geografiske boområdene er kort kommentert.

Les mer:Opptaksområder og justering

Skulderkirurgi (acromionreseksjon)

Overbelastning i muskler og sener mellom skulderleddet og skulderbladframspringet (rotatorcuffen) er vanlig. Dårlige plassforhold kan føre til akutte og kroniske skuldersmerter og muskulær funksjonssvikt («impingement syndrom») . Det er ofte utfordrende å stille presis diagnose, fordi ulike tilstander kan ha samme funn ved klinisk undersøkelse. Effekt av kirurgi er dårlig vitenskapelig dokumentert. Konservativ behandling kan gi et like godt resultat. Noen pasienter med påleiringer og/eller forkalkninger av leddbånd og mekaniske symptomer vil kunne ha nytte av kirurgi.

Utvikling fra 2013

Dagkirurgiatlaset fra 2015 viste stort omfang og betydelig variasjon i bruk av skulderkirurgi mellom helseforetakenes opptaksområder i perioden 2011–2013. Samlet ble det utført 8 100 inngrep (justert rate: 161 pr. 100 000) i Norge i 2013. Nærmere fire ganger så mange inngrep pr. 100 000 innbyggere ble utført for bosatte i opptaksområdet Møre og Romsdal som for bosatte i opptaksområdet Stavanger.

I perioden 2015–2017 fikk befolkningen i opptaksområdet Finnmark 6,7 ganger så mange inngrep pr. 100 000 innbyggere som befolkningen i opptaksområdet Lovisenberg.

Antall acromionreseksjoner ble redusert til 5 950 inngrep (justert rate: 112 pr. 100 000) i 2017. Både aktiviteten ved offentlige sykehus og offentlig finansierte private sykehus ble redusert, men reduksjonen var noe større ved de private sykehusene enn ved de offentlige. Reduksjonen var særlig stor for bosatte i opptaksområdene tilhørende Helse Sør-Øst RHF, hvor de fleste hadde nedgang pr.100 000 innbyggere på 35–50 %. Også for bosatte i opptaksområdene Bergen, Førde, Møre og Romsdal og Helgeland ble ratene tilsvarende redusert.

For de fleste opptaksområdene begynte reduksjonen i omfanget av skulderkirurgi før publiseringen av Dagkirurgiatlaset i 2015. Da hadde allerede enkelte fagmiljø og regionale helseforetak hatt oppmerksomhet rundt høyt omfang en stund. I tillegg økte mengden dokumentasjon på at konservativ behandling har like god effekt som kirurgisk behandling.

Acromionreseksjoner, utvikling i antall inngrep i perioden 2013–2017
Figur: Acromionreseksjoner, utvikling i antall inngrep pr. 100 000 innbyggere i perioden 2013–2017, justert for kjønn og alder. Fordelt på opptaksområder og offentlig eller privat behandler
Antall acromionreseksjoner
Figur: Antall acromionreseksjoner pr. 100 000 innbyggere, justert for kjønn og alder. Gjennomsnitt pr. år for perioden 2015–2017.

Kommentar

Helse Sør-Øst RHF har jobbet for å redusere det store omfanget av acromionreseksjoner. Det har åpenbart lyktes. På tross av en betydelig redusert aktivitet, er det tydelig at fagmiljøene ikke er omforent om indikasjonene for acromionreseksjon. Variasjonen mellom opptaksområder i bruk av acromionreseksjoner var langt større i perioden 2015–2017 enn i perioden 2011–2013, og helsetjenesten synes ikke å være likeverdig fordelt i befolkningen uavhengig av bosted.

Menisk

Meniskene er fiberbrusk som beskytter leddbrusken og hjelper til med å stabilisere kneet. De kan skades akutt eller som ledd i utviklingen av slitasjegikt (artrose). Meniskskader hos yngre behandles med meniskreparasjon eller delvis fjerning av menisk, avhengig av type skade. Akutte skader har best effekt av behandling. Fjerning av deler av menisken medfører risiko for tidlig artroseutvikling. Hos personer over 50 år skyldes menisklidelser ofte slitasje. Effekt av kirurgisk behandling på disse er dårlig vitenskapelig dokumentert.

Utvikling fra 2013

Dagkirurgiatlaset fra 2015 viste omfattende bruk av meniskkirurgi og stor variasjon mellom helseforetakenes opptaksområder. Det ble utført 14 500 operasjoner (justert rate: 286 pr. 100 000) i Norge i 2013. I perioden 2011–2013 hadde bosatte i opptaksområdet Møre og Romsdal over fire ganger så mange inngrep pr. 100 000 innbyggere som bosatte i opptaksområdet Stavanger. Ellers var variasjonen moderat.

I perioden 2015–2017 var antall inngrep pr. 100 000 innbyggere 3,7 ganger så mange i opptaksområdet Nord-Trøndelag som i opptaksområdet Stavanger.

På landsbasis sank antall meniskoperasjoner kraftig fra 2013 til 2017. I 2017 ble det gjennomført 7 000 inngrep (justert rate: 133 pr. 100 000), under halvparten så mange som i 2013. Nasjonalt var nedgangen like stor for inngrep ved offentlig finansierte private sykehus og avtalespesialister som ved offentlige sykehus. For opptaksområdene OUS, Vestre Viken og Bergen gikk aktivitet ved offentlig finansierte private behandlere mest ned, mens det i opptaksområdene Vestfold, Helgeland og Sørlandet var størst reduksjon ved offentlige sykehus.

Det er faglig enighet om at degenerative meniskskader hos eldre pasienter vanligvis ikke skal opereres. Fra 2013 til 2017 ble snittalderen for meniskopererte redusert med 4,7 år, og antall operasjoner for pasienter over 50 år ble redusert med 63 %, fra 7 200 til 2 700. Dette medførte en betydelig reduksjon i andelen opererte som var over 50 år, særlig i opptaksområdene til Helse Sør-Øst RHF. I opptaksområdene for Akershus, Sørlandet, OUS og Lovisenberg ble andelen over 50 år nær halvert i perioden, mens den forble omtrent uendret for opptaksområdene Førde, UNN og Helgeland.

Menisk, utvikling i antall inngrep i perioden 2013–2017
Figur: Menisk, utvikling i antall inngrep pr. 100 000 innbyggere i perioden 2013–2017, justert for kjønn og alder. Fordelt på opptaksområder og offentlig eller privat behandler.
Andel av meniskopererte pasienter som var over 50 år i 2013 og 2017
Figur: Andel av meniskopererte pasienter som var over 50 år i 2013 og 2017.

Kommentar

Fra 2013 til 2017 var det betydelig reduksjon i bruk av meniskkirurgi, spesielt for pasienter eldre enn 50 år. Dette kan tyde på at degenerative meniskskader i langt mindre grad ble operert i 2017 enn i 2013, en utvikling som er i tråd med faglige anbefalinger. Det var imidlertid stor forskjell mellom helseforetakenes opptaksområder i andelen eldre pasienter. Dette er sannsynligvis en viktig årsak til at variasjonen mellom opptaksområdene i bruk av meniskoperasjoner var uberettiget også i perioden 2015–2017.

Hallux valgus og hammertå

Hallux valgus er en skjevstilling av stortå som vinkles i retning lilletå. Hammertå er når det innerste leddet er bøyd oppover og det ytterste nedover. Det kan være smertefullt å bruke skotøy. Behandlingen består av å fjerne deler av benet nær leddet. Det settes skruer i stortå og metallpinne i de små tærne for å sikre rett vinkel.

Utvikling fra 2013

Dagkirurgiatlaset fra 2015 viste ganske stor geografisk variasjon i kirurgisk behandling av hallux valgus og hammertå i perioden 2011–2013. Bosatte i opptaksområdet Vestre Viken fikk utført over dobbelt så mange inngrep pr. 100 000 innbyggere som bosatte i opptaksområdet Bergen. For sistnevnte var den gjennomsnittlige raten pr. år lavest i landet i perioden 2011–2013 til tross for en dobling fra 2012 til 2013. I 2013 ble det utført vel 5 200 inngrep (justert rate: 103 pr. 100 000) i Norge.

Fra 2014 ble raten igjen kraftig redusert for bosatte i opptaksområdet Bergen, hovedsakelig på grunn av redusert aktivitet ved offentlig finansierte private sykehus og hos avtalespesialister. I perioden 2015–2017 var antall inngrep pr. 100 000 innbyggere lavest i landet i opptaksområdene Førde, Stavanger og Bergen. I opptaksområdet Finnmark var det en tydelig økning i slike inngrep pr. 100 000 innbyggere fra 2013 og fram til 2016, for det meste ved offentlige sykehus. I opptaksområdet Vestre Viken, som lå høyest i perioden 2011–2013, var det en jevn nedgang fra 2013 til 2017. For andre opptaksområder var det noe variasjon over år, men ikke entydige trender.

Forskjellen mellom høyeste og laveste rate var 2,6 og dermed større i perioden 2015–2017 enn i perioden 2011–2013. Ser man bort fra ytterpunktene (opptaksområdene Finnmark og Bergen) var variasjonen liten i perioden 2015–2017.

Fra 2015 til 2017 ble antall inngrep pr. 100 000 innbyggere totalt i Norge redusert med 16 %, hvorav størst reduksjon ved offentlige sykehus. I 2017 ble det utført 4 600 inngrep (justert rate: 87 pr. 100 000) i Norge. En fjerdedel av inngrepene ble utført ved offentlig finansierte private sykehus eller hos avtalespesialister.

Hallux valgus og hammertå, utvikling i antall inngrep i perioden 2013–2017
Figur: Hallux valgus og hammertå, utvikling i antall inngrep pr. 100 000 innbyggere i perioden 2013–2017, justert for kjønn og alder. Fordelt på opptaksområder og offentlig eller privat behandler.
Antall inngrep for hallux valgus og hammertå
Figur: Antall inngrep for hallux valgus og hammertå pr. 100 000 innbyggere, justert for kjønn og alder. Gjennomsnitt pr. år for perioden 2015–2017.

Kommentar

Det antas at behovet for kirurgisk behandling for hallux valgus og hammertå er omtrent likt uavhengig av hvor i Norge man bor. I perioden 2015–2017 var det betydelig variasjon mellom helseforetakenes opptaksområder i antall inngrep for hallux valgus og hammertå pr. 100 000 innbyggere. Det var også noe årsvariasjon innad i enkelte opptaksområder. Dette kan tyde på at det er uklare indikasjoner for inngrepene. Den observerte variasjonen anses derfor som uberettiget og kan muligens skyldes at tilbudet til en viss grad styrer forbruket.

Utvalgt håndkirurgi

Utvalgt håndkirurgi inkluderer fire tilstander. Dupuytrens kontraktur er en fortykkelse og strengdannelse i bindevevshinnen i håndflaten som kan medføre at en eller flere fingre blir krokete. Triggerfinger hvor hevelse rundt bøyesenen medfører at fingeren «henger seg opp» ved bevegelse av fingeren eller låser seg i bøyd stilling. Ganglion er en væskefylt cyste eller kul, oftest over håndleddet, som kan gi smerter og reduserte bevegelsesutslag. DeQuervains tenosynovitt er en seneskjedebetennelse i strekksenene til tommelen som kan gi smerter i håndleddsområdet, spesielt ved tommelgrep.

Utvikling fra 2013

Dagkirurgiatlaset fra 2015 inneholdt en feil knyttet til pasientutvalget for håndkirurgiske tilstander. Inngrep for Dupuytrens kontraktur hadde dessverre falt ut av materialet på grunn av en kodefeil. Omfanget av håndkirurgiske inngrep som fremkom i atlaset var dermed for lavt, og feilen har også påvirket variasjonen mellom opptaksområdene i noen grad. Resultatene fra Dagkirurgiatlaset fra 2015 kommenteres derfor ikke nærmere her.

I 2013 ble det utført vel 5 200 håndkirurgiske inngrep (justert rate: 105 pr. 100 000) i Norge. I 2017 var antall inngrep 5 600 (justert rate: 105 pr. 100 000). På tross av en stabil rate fra 2013 til 2017 for landet sett under ett, var det tildels betydelige årsvariasjoner innad i enkelte opptaksområder.

I opptaksområdet Innlandet økte antall inngrep pr. 100 000 innbyggere med om lag 25 % fra 2013 til 2017. Samme periode ble antall inngrep pr. 100 000 innbyggere redusert med henholdsvis 38 % og 51 % i opptaksområdene Finnmark og Førde. Disse opptaksområdene hadde de laveste ratene i landet i perioden 2015–2017.

I perioden 2015–2017 var den geografiske variasjonen mellom opptaksområdene moderat. Bosatte i opptaksområdet Innlandet fikk da vel dobbelt så mange inngrep pr. 100 000 innbyggere som bosatte i opptaksområdet Førde.

Utvalgt håndkirurgi, utvikling i antall inngrep i perioden 2013–2017
Figur: Utvalgt håndkirurgi, utvikling i antall inngrep pr. 100 000 innbyggere i perioden 2013–2017, justert for kjønn og alder. Fordelt på opptaksområder og offentlig eller privat behandler.
Antall inngrep for utvalgt håndkirurgi
Figur: Antall inngrep for utvalgt håndkirurgi pr. 100 000 innbyggere, justert for kjønn og alder. Gjennomsnitt pr. år for perioden 2015–2017.

Kommentar

I perioden 2015–2017 var det moderat variasjon i antall håndkirurgiske inngrep pr. 100 000 innbyggere i ulike opptaksområder. Det antas at behovet for håndkirurgiske inngrep er omtrent likt ulike steder i landet, og den observerte variasjonen må derfor anses som uberettiget.

Karpaltunnelsyndrom

Karpaltunnelsyndrom skyldes trykk mot hovednerven til hånden (nervus medianus). Tilstanden er som oftest forårsaket av sykdomsprosesser som som gir hevelse rundt senene som løper gjennom karpaltunnelen slik at disse klemmer på nerven. Typiske symptom er smerter, nummenhet og prikking i tommel, peke-, langog tommelsiden av ringfingeren. Tilstanden kan spontanhelbrede og konservativ behandling er som regel førstevalg. Ved alvorlige symptomer og/eller store plager er kirurgi det beste behandlingsalternativet. Ved inngrepet blir båndet som ligger over kanalen spaltet eller overskåret for å avlaste trykket på nerven.

Utvikling fra 2013

Dagkirurgiatlaset fra 2015 viste moderat geografisk variasjon i omfanget av i kirurgiske inngrep for karpaltunnelsyndrom. Bosatte i opptaksområdene Innlandet, Stavanger, Nord-Trøndelag og Fonna fikk i perioden 2011–2013 nesten dobbelt så mange inngrep pr. 100 000 innbyggere som bosatte i opptaksområdene Bergen og Oslo. Totalt i Norge ble det i 2013 utført nærmere 7 000 inngrep (justert rate: 139 pr. 100 000).

Det var fortsatt moderat geografisk variasjon i omfanget av kirurgiske inngrep for karpaltunnelsyndrom i perioden 2015–2017. Da ble det utført 2,5 ganger så mange inngrep pr. 100 000 innbyggere blant bosatte i opptaksområdene Innlandet, Østfold og Fonna som blant bosatte i opptaksområdene OUS, Lovisenberg og Diakonhjemmet.

Fra 2013 til 2017 var antall inngrep pr. 100 000 innbyggere stabil for landet sett under ett. Omtrent 17 % av inngrepene ble utført ved offentlig finansierte private sykehus eller hos avtalespesialister. I 2017 ble det utført om lag 7 500 inngrep (justert rate: 140 pr. 100 000).

I opptaksområdene Nord-Trøndelag og Stavanger gikk antall inngrep pr. 100 000 innbyggere gradvis ned fra godt over landsgjennomsnittet i 2013 til omtrent nasjonalt nivå i 2017. I opptaksområdet Telemark var det en gradvis økning fra under landsgjennomsnittet i 2013 til nasjonalt nivå i 2017. I enkelte andre opptaksområder var det betydelig variasjon over år.

Karpaltunnelsyndrom, utvikling i antall inngrep i perioden 2013–2017
Figur: Karpaltunnelsyndrom, utvikling i antall inngrep pr. 100 000 innbyggere i perioden 2013–2017, justert for kjønn og alder. Fordelt på opptaksområder og offentlig eller privat behandler.
Antall inngrep for karpaltunnelsyndrom
Figur: Antall inngrep for karpaltunnelsyndrom pr. 100 000 innbyggere, justert for kjønn og alder. Gjennomsnitt pr. år for perioden 2015–2017.

Kommentar

I perioden 2015–2017 hadde variasjonen økt mellom helseforetakenes opptaksområder i antall kirurgiske inngrep for karpaltunnelsyndrom pr. 100 000 innbyggere. Dette kan tyde på at det er uklare indikasjoner for inngrepet og at tilbudet til en viss grad kan styre forbruket. Det antas at det medisinske behovet for kirurgiske inngrep for karpaltunnelsyndrom er omtrent likt uavhengig av hvor man bor. Den observerte variasjonen anses derfor som uberettiget.

Fjerning av mandler

Fjerning av mandler er en av de vanligste operasjonene som utføres på barn og voksne. Tonsillektomi (fjerning av hele mandelen) utføres hovedsakelig på grunn av tilbakevendende eller kroniske halsbetennelser. Tonsillotomi (delvis fjerning av mandelen) gjøres vanligvis når halsmandlene er så store at de fører til søvnproblemer eller ernæringsvansker. I forhold til tonsillektomi gir tonsillotomi færre smerter og lavere risiko for blødning i dagene etter operasjon.

Utvikling fra 2013

Dagkirurgiatlaset fra 2015 inkluderte inngrep på både tonsiller og adenoid vev (falske mandler). Med bakgrunn i tilbakemeldinger fra Norsk Kvalitetsregister Øre-Nese-Hals –- Tonsilleregisteret, er kun inngrep på tonsiller inkludert i dette helseatlaset. Resultatene fra Dagkirurgiatlaset fra 2015 kommenteres derfor ikke nærmere her. I 2013 ble det utført nærmere 10 600 inngrep (justert rate: 203 pr. 100 000) på tonsiller i Norge. Da ble det uført over dobbelt så mange inngrep pr. 100 000 innbyggere blant bosatte i opptaksområdet Finnmark som blant bosatte i opptaksområdet Diakonhjemmet.

I perioden 2015–2017 var det 1,6 ganger så mange inngrep på tonsiller pr. 100 000 innbyggere i opptaksområdet Møre og Romsdal som i opptaksområdene OUS og Diakonhjemmet. Fra 2013 til 2016 gikk totalt antall inngrep i Norge pr. 100 000 innbyggere jevnt nedover. I 2017 ble det utført 9 600 inngrep (justert rate: 182 pr. 100 000). For samtlige opptaksområder holdt antall inngrep pr. 100 000 innbyggere seg enten stabilt eller ble redusert i denne perioden. Det var størst reduksjon blant bosatte i opptaksområdet Finnmark.

På landsbasis ble pasienten døgninnlagt ved 30 % av inngrepene for fjerning av mandler. Andelen varierte fra 64 % i opptaksområdet Nord-Trøndelag til 9 % i opptaksområdet Østfold.

I Sverige ble det gjort tonsillotomi i 44 % av inngrepene på tonsiller i perioden 2013–2015. I Norge ble tonsillotomi gjort i ca. 10 % av inngrepene på tonsiller i perioden 2015–2017. Det var noe variasjon i denne andelen mellom opptaksområdene. På grunn av lavt antall av tonsillotomier vil innslag av tilfeldig variasjon gi store utslag.

Fjerning av mandler, utvikling i antall inngrep i perioden 2013–2017
Figur: Fjerning av mandler, utvikling i antall inngrep pr. 100 000 innbyggere i perioden 2013–2017, justert for kjønn og alder. Fordelt på opptaksområder og offentlig eller privat behandler.
Fjerning av mandler
Figur: Fjerning av mandler, pr. 100 000 innbyggere, hel og delvis fjerning, justert for kjønn og alder. Gjennomsnitt pr. år for perioden 2015–2017.

Kommentar

Variasjonen mellom helseforetakenes opptaksområder i antall inngrep på tonsiller pr. 100 000 innbyggere var klart mindre i perioden 2015–2017 enn i 2013. Variasjon mellom opptaksområdene anses som liten og helsetjenesten synes rimelig likeverdig fordelt i befolkningen uavhengig av bosted.

Ventilasjonsrør i trommehinnen

Væske i mellomøret medfører redusert bevegelighet av trommehinnen og kan føre til nedsatt hørsel og forsinket språkutvikling hos barn. Ses tilstanden hos voksne må nesesvelget undersøkes nøye for svulst. Som oftest forsvinner væskedannelsen av seg selv i løpet av ca 3 mnd. Men, ved nedsatt hørsel eller språkproblemer av en viss varighet kan tilstanden behandles med innsetting av ventilasjonsrør i trommehinnen (øredren). Effekten av inngrepet er individuell og ikke godt vitenskapelig dokumentert.

Utvikling fra 2013

I Dagkirurgiatlaset fra 2015 inngikk ikke taksten 317b «Paracentese med ventilasjonsrør» i definisjonen av utvalget på grunn av en feil. Taksten identifiserer en spesifikk type inngrep hos avtalespesialister. Det gjøres ca 500 slike inngrep i Norge årlig. Resultater fra Dagkirurgiatlaset fra 2015 kommenteres derfor ikke nærmere her. I 2013 ble det utført over 8 200 inngrep for øredren (justert rate: 157 pr. 100 000) i Norge. Da ble det uført 4,5 ganger så mange inngrep pr. 100 000 innbyggere i opptaksområdet Nord-Trøndelag som i opptaksområdet Lovisenberg.

I perioden 2015–2017 var det enda større geografisk variasjonen i omfanget av inngrep for øredren. Da ble det utført 6,5 ganger så mange inngrep pr. 100 000 innbyggere i opptaksområdet Nord-Trøndelag som i opptaksområdet Lovisenberg. Ser man bort fra disse ytterpunktene var det fremdeles 2,5 ganger så mange inngrep pr. 100 000 innbyggere i opptaksområdet Vestre Viken som i opptaksområdet Diakonhjemmet.

På landsbasis ble antall inngrep for øredren pr. 100 000 innbyggere redusert med 19 % fra 2013 til 2017. I 2017 ble det utført nesten 6 700 inngrep (justert rate: 128 pr. 100 000). Det var størst nedgangen ved offentlig finansierte private sykehus og hos avtalespesialister. Nedgangen i 2016 blant bosatte i opptaksområdet St. Olavs skyldes at en avtalespesialist hadde permisjon dette året.

Fra 2013 til 2017 var antall inngrep for øredren pr. 100 000 innbyggere omtrent likt eller synkende i alle opptaksområdene unntatt Vestre Viken. I opptaksområdet Nord-Trøndelag var raten svært høy frem til 2016 før den sank merkbart i 2017.

Øredren, utvikling i antall inngrep i perioden 2013–2017
Figur: Øredren, utvikling i antall inngrep pr. 100 000 innbyggere i perioden 2013–2017, justert for kjønn og alder. Fordelt på opptaksområder og offentlig eller privat behandler.
Antall inngrep for øredren
Figur: Antall inngrep for øredren pr. 100 000 innbyggere, justert for kjønn og alder. Gjennomsnitt pr. år for perioden 2015–2017.

Kommentar

Fra 2013 til 2017 gikk antall inngrep for øredren pr. 100 000 innbyggere ned i de fleste opptaksområdene. I perioden 2015–2017 var det likevel større variasjon mellom opptaksområdene enn i 2011–2013. Dette tyder på at fagmiljøene ikke er enige om hva som er riktig indikasjon for å behandle med øredren. Det medisinske behovet for øredren antas å være omtrent likt uavhengig av hvor i Norge man bor. Den observerte variasjonen anses derfor som uberettiget.

Aldersbetinget grå stær

Grå stær (katarakt) er en fordunkling av øyets linse som fører til nedsatt syn. For de fleste skjer dette som en del av aldringsprosessen, men det finnes også medfødte og arvelige årsaker. Ubehandlet fører grå stær til blindhet. Behandlingen består av å erstatte gammel øyelinse med en kunstig linse. Kataraktoperasjon bør vurderes når synsfunksjonen hemmer dagliglivets aktiviteter. Når synet på det beste øyet er svakere enn 50 % av normalsyn har man rett til prioritert helsehjelp.

Utvikling fra 2013

Dagkirurgiatlaset fra 2015 viste geografisk variasjon i kirurgisk behandling av aldersbetinget grå stær i perioden 2011–2013. Bosatte i opptaksområdet Stavanger fikk utført 1,7 ganger flere kataraktoperasjoner pr. 100 000 innbyggere enn bosatte i opptaksområdet Østfold. I 2013 ble det utført nærmere 40 000 kataraktoperasjoner (justert rate: 819 pr. 100 000) i Norge.

I perioden 2015–2017 var den geografiske variasjonen fremdeles moderat. Bosatte i opptaksområdet Førde fikk utført dobbelt så mange kataraktoperasjoner pr. 100 000 innbyggere som bosatte i opptaksområdet Fonna.

Fra 2013 til 2017 var totalt antall kataraktoperasjoner pr. 100 000 innbyggere i Norge omtrent likt hvert år, og halvparten ble utført ved offentlig finansierte private sykehus eller hos avtalespesialister. I 2017 ble det utført over 41 000 kataraktoperasjoner (justert rate: 760 pr. 100 000) i Norge.

I de fleste opptaksområdene endret raten seg lite fra 2013 til 2017. For opptaksområdet Finnmark var det betydelige årsvariasjoner, men ingen tydelig trend i retning flere eller færre operasjoner. I opptaksområdene Fonna og Vestfold sank imidlertid raten betydelig fra 2013 til 2017. Dette skyldes hovedsakelig nedgang i antall kataraktoperasjoner ved offentlig finansierte private sykehus eller hos avtalespesialister.

Katarakt, utvikling i antall inngrep i perioden 2013–2017
Figur: Katarakt, utvikling i antall inngrep pr. 100 000 innbyggere i perioden 2013–2017, justert for kjønn og alder. Fordelt på opptaksområder og offentlig eller privat behandler.
Antall inngrep for katarakt
Figur: Antall inngrep for katarakt pr. 100 000 innbyggere, justert for kjønn og alder. Gjennomsnitt pr. år for perioden 2015–2017.

Kommentar

Mellom ulike opptaksområder var det noe økt variasjon i antall kataraktoperasjoner pr. 100 000 innbyggere i perioden 2015–2017 sammenlignet med perioden 2011–2013. Forskjellen var på over 500 operasjoner pr. 100 000 innbyggere. Dette indikerer at helsetjenesten ikke er likeverdig fordelt. Det er ikke kjent geografisk variasjon i forekomst av tilstanden og den observerte variasjonen anses derfor som uberettiget.

Tunge øyelokk

Tunge øyelokk skyldes vanligvis hudoverskudd. Elasitisiteten i huden svekkes med alderen og fettdepotene blir mer framtredende. Tunge øyelokk som i vesentlig grad påvirker syn og/eller synsfeltet gir rett til prioritert helsehjelp. Inngrepet gjøres oftest i lokalbedøvelse av øyelege. Overskudd av hud og underliggende fett på øvre øyelokk fjernes oftest ved hjelp av laser eller radiobølgekniv.

Utvikling fra 2013

Dagkirurgiatlaset fra 2015 viste stor variasjon mellom helseforetakenes opptaksområder i bruk av kirurgiske inngrep for tunge øyelokk i perioden 2011–2013. Bosatte i opptaksområdene Nord-Trøndelag og St. Olavs fikk utført nesten tre ganger så mange inngrep pr. 100 000 innbyggere som bosatte i opptaksområdene Oslo og Førde. Tre av fire inngrep ble utført av offentlig finansierte private sykehus eller avtalespesialister. I 2013 ble det utført om lag 8 400 inngrep (justert rate: 166 pr. 100 000) i Norge.

I perioden 2015–2017 var variasjonen mellom opptaksområdene enda større enn i perioden 2011–2013. Bosatte i opptaksområdene Nord-Trøndelag og St. Olavs fikk utført godt over tre ganger så mange inngrep pr. 100 000 innbyggere som bosatte i opptaksområdene Lovisenberg og Diakonhjemmet.

På landsbasis økte antall inngrep for tunge øyelokk til nesten 10 000 (justert rate: 187 pr. 100 000) i 2017. Spesielt var det kraftig økning for opptaksområdene Helgeland, Nordland og Møre og Romsdal. I perioden 2013–2017 ble 68–74 % av inngrepene utført av offentlig finansierte private behandlere hvorav nesten alle hos avtalespesialister. Det var stor variasjon mellom opptaksområdene i andelen av inngrepene for tunge øyelokk som ble utført ved offentlige sykehus.

Tunge øyelokk, utvikling i antall inngrep i perioden 2013–2017
Figur: Tunge øyelokk, utvikling i antall inngrep pr. 100 000 innbyggere i perioden 2013–2017, justert for kjønn og alder. Fordelt på opptaksområder og offentlig eller privat behandler.
Antall inngrep for tunge øyelokk
Figur: Antall inngrep for tunge øyelokk pr. 100 000 innbyggere, justert for kjønn og alder. Gjennomsnitt pr. år for perioden 2015–2017.

Kommentar

Det var større variasjon mellom helseforetakenes opptaksområder i antall inngrep for tunge øyelokk pr. 100 000 innbyggere i perioden 2015–2017 enn i perioden 2011–2013. Det er ikke kjent geografisk variasjon i forekomst av tunge øyelokk, og det er heller ikke sannsynlig at forskjeller i pasientpreferanser eller tilfeldigheter forklarer hele den observerte variasjonen. Variasjonen anses derfor som uberettiget og kan muligens skyldes at tilbudet til en viss grad styrer forbruket.

Lyskebrokk

Et lyskebrokk er en utposning i lysken der indre strukturer passerer gjennom en svakhet i bukveggen. Symptomene kan være svie og ubehag, og tyngdefornemmelse er også vanlig. Ved lyskebrokk foreligger operasjonsindikasjon hos små barn og unge voksne, hos voksne kun ved samtidige smerter. Inngrepet blir utført i lokalanestesi ved bruk av åpen kirurgi eller kikkhullsteknikk.

Utvikling fra 2013

Dagkirurgiatlaset fra 2015 viste liten variasjon i antall inngrep for lyskebrokk pr. 100 000 innbyggere mellom helseforetakenes opptaksområder. I 2013 ble det utført nærmere 6 600 inngrep (justert rate: 132 pr. 100 000) i Norge.

I perioden 2015–2017 var den geografiske variasjonen fortsatt svært liten. Antall inngrep pr. 100 000 innbyggere varierte fra 150 for bosatte i opptaksområdet Diakonhjemmet til 113 for bosatte i opptaksområdet OUS. På landsbasis ble pasienten døgninnlagt ved 30 % av inngrepene for lyskebrokk. Andelen varierte fra 43 % i opptaksområdet Finnmark til 20 % i opptaksområdet Østfold.

Fra 2013 til 2017 var det en liten nedgang i totalt antall inngrep for lyskebrokk pr. 100 000 innbyggere i Norge. For de fleste opptaksområdene ble nesten alle inngrepene utført ved offentlige sykehus.

På landsbases ble kun 6 % av inngrepene utført ved private sykehus, men for opptaksområdene Nord-Trøndelag og St. Olavs var andelen betydelig høyere. I 2017 ble det utført nesten 6 500 inngrep (justert rate: 121 pr. 100 000).

På landsbasis økte andelen operasjoner med bruk av kikkhullsteknikk jevnt fra en tredjedel i 2013 til over halvparten i 2017. Ingen av opptaksområdene hadde tydelig økning eller nedgang i antall inngrep for lyskebrokk pr. 100 000 innbyggere fra 2013 til 2017, men det var noe variasjon fra år til år.

Lyskebrokk, utvikling i antall inngrep i perioden 2013–2017
Figur: Lyskebrokk, utvikling i antall inngrep pr. 100 000 innbyggere i perioden 2013–2017, justert for kjønn og alder. Fordelt på opptaksområder og offentlig eller privat behandler.
Antall inngrep for lyskebrokk
Figur: Antall inngrep for lyskebrokk pr. 100 000 innbyggere, justert for kjønn og alder. Gjennomsnitt pr. år for perioden 2015–2017.

Kommentar

Fra perioden 2011–2013 til perioden 2015–2017 var det ingen betydelig endringer i antall inngrep for lyskebrokk pr. 100 000 innbyggere eller i variasjon mellom helseforetakenes opptaksområder. Begge periodene var det liten variasjon i omfang av inngrep for lyskebrokk mellom opptaksområdene og over år. Dette tyder på at fagmiljøene er enig om medisinsk indikasjon for inngrepet. Helsetjenestetilbudet til befolkningen anses som likeverdig uavhengig av bosted.

Åreknuter

Ødelagte klaffer og svekket elastisitet i vener i bena gir opphav til åreknuter som kan medføre trykk og tyngdefølelse, og i alvorligere tilfeller hevelse, smerter og leggsår. Venestørrelse og grad av kosmetisk ubehag, hevelse og leggsår gir grunnlag for kirurgisk behandling. Kirurgisk fjerning eller ombinding har vært den foretrukne behandlingen, men dette blir gradvis erstattet av endovaskulære teknikker med bruk av laser-, radiofrekvens- eller skumbehandling. Disse nye teknikkene ser ut til å gi like gode resultater som tradisjonell kirurgi.

Utvikling fra 2013

I dette helseatlaset er utvalget for åreknuteoperasjoner definert annerledes enn i Dagkirurgiatlaset fra 2015. Den oppdaterte definisjonen tar høyde for kodeendringer og økt bruk av nye teknikker. Resultater fra Dagkirurgiatlaset fra 2015 kommenteres derfor ikke nærmere her. I 2013 ble det utført vel 7 100 åreknuteoperasjoner (justert rate: 141 pr. 100 000) i Norge. Da ble det utført 3,5 ganger så mange operasjoner pr. 100 000 innbyggere i opptaksområdet Bergen som i opptaksområdet Finnmark.

I perioden 2015–2017 var variasjonen mellom opptaksområdene mindre enn i 2013. I opptaksområdet Bergen var det dobbelt så mange åreknuteoperasjoner pr. 100 000 innbyggere i opptaksområdet Finnmark. På landsbasis økte antall åreknuteoperasjoner pr. 100 000 innbyggere fra 2013 til 2015 for så å synke fra 2016 til 2017. I 2017 ble det utført vel 7 750 åreknuteoperasjoner (justert rate: 146 pr. 100 000) i Norge.

Fra 2013 til 2017 var det tydelig reduksjon i antall åreknuteoperasjoner pr. 100 000 innbyggere i opptaksområdene Førde, Stavanger og Innlandet. Samtidig var det tydelig økning i opptaksområdene Nordland og Vestre Viken. Enkelte opptaksområder hadde betydelig variasjon fra år til år. På landsbasis ble rundt en femtedel av åreknuteoperasjonene utført ved private sykehus. Andelen varierte betydelig mellom opptaksområdene.

I perioden 2015–2017 ble tradisjonell kirurgi brukt i 38 % av åreknuteoperasjonene i Norge. Andelen varierte fra 97 % i opptaksområdet Finnmark til 21 % i opptaksområdet OUS.

Åreknuter, utvikling i antall inngrep i perioden 2013–2017
Figur: Åreknuter, utvikling i antall inngrep pr. 100 000 innbyggere i perioden 2013–2017, justert for kjønn og alder. Fordelt på opptaksområder og offentlig eller privat behandler.
Behandling av åreknuter
Figur: Behandling av åreknuter pr. 100 000 innbyggere, tradisjonell kirurgi og ny teknikk, justert for kjønn og alder. Gjennomsnitt pr. år for perioden 2015–2017.

Kommentar

I perioden 2015–2017 var det fortsatt variasjon i antall åreknuteoperasjoner pr. 100 000 innbyggere mellom helseforetakenes opptaksområder, men mindre enn i forrige periode. Type operasjonsteknikk varierte mye. Dette kan indikere at det ikke er tydelig indikasjon for slik kirurgi. Det er ikke kjente geografiske forskjeller i forekomst av åreknuter. Den observerte variasjonen anses derfor som uberettiget.

Hemoroider

Hemoroider er utposninger i analkanalen bestående av utvidede vener og omkringliggende bindevev. Forstoppelse, langvarig ståing, graviditet og tungt kroppsarbeid disponerer for tilstanden. I tillegg til stikkpiller og salve kan hemoroider behandles ved å sette strikk over utposningen eller snøre av blodtilførselen. Å underbinde og fjerne karnøstet er også en anvendt teknikk, særlig ved mer kompliserte tilfeller.

Utvikling fra 2013

I Dagkirurgiatlaset fra 2015 var det stor variasjon i omfanget av inngrep for hemoroider mellom opptaksområdene i Norge i 2011–2013. Bosatte i opptaksområdet Innlandet hadde betydelig flere inngrep for hemoroider pr. 100 000 innbyggere enn bosatte i de andre opptaksområdene. Ser man bort fra dette var det fremdeles stor variasjon. Bosatte i opptaksområdet Finnmark, som hadde nest høyeste rate, fikk 2,6 ganger flere inngrep for hemoroider pr. 100 000 innbyggere enn bosatte i Nord-Trøndelag, som hadde lavest rate i 2011–2013. Svært få inngrep ble gjort ved offentlig finansierte private sykehus eller hos avtalespesialister. I 2013 ble det utført nærmere 8 500 inngrep (justert rate: 167 pr. 100 000) i Norge.

I perioden 2015–2017 fikk bosatte i opptaksområdet Innlandet over tre ganger så mange inngrep for hemoroider pr. 100 000 innbyggere som bosatte i opptaksområdet OUS.

Samlet for hele landet økte antall inngrep for hemoroider fra 2013 til 2017. I 2017 ble det utført vel 10 100 slike inngrep (justert rate: 192 pr. 100 000) i Norge. Økningen var størst i opptaksområdet Telemark hvor antall inngrep pr. 100 000 innbyggere ble nær doblet fra 2013 til 2017. Det var også økning i opptaksområdene Finnmark, Nordland, Helgeland, Førde, Fonna, Lovisenberg, Diakonhjemmet og Vestfold. I opptaksområdene UNN, St. Olavs og Innlandet var det nedgang. I perioden 2013–2017 ble de aller fleste inngrep for hemoroider gjort ved offentlige sykehus. Kun for bosatte i enkelte opptaksområder ble det utført en beskjeden mengde inngrep for hemoroider ved offentlig finansierte private sykehus eller hos avtalespesialister.

Hemoroider, utvikling i antall inngrep i perioden 2013–2017
Figur: Hemoroider, utvikling i antall inngrep pr. 100 000 innbyggere i perioden 2013–2017, justert for kjønn og alder. Fordelt på opptaksområder og offentlig eller privat behandler.
Antall inngrep for hemoroider
Figur: Antall inngrep for hemoroider pr. 100 000 innbyggere, justert for kjønn og alder. Gjennomsnitt pr. år for perioden 2015–2017.

Kommentar

Fra 2013 til 2017 økte antall inngrep for hemoroider pr. 100 000 innbyggere i de fleste opptaksområdene. Variasjonen mellom opptaksområdene var også større i perioden 2015–2017 enn den var i perioden 2011–2013. Det er ikke kjent geografisk variasjon i forekomst av hemoroider, og det er heller ikke sannsynlig at forskjeller i pasientpreferanser eller tilfeldigheter forklarer hele den observerte variasjonen. Variasjonen anses derfor som uberettiget.